Om samfunnets fortapte sjeler   02.12.2015 

 At vi kan se på, hver dag, mennesker som går til grunne, sakte, men veldig sikkert, uten å gripe inn med større virkemidler, er for meg helt absurd. Er du tung rusmisbruker er det å sammenligne med å få en diagnose med livstruende sykdom. Tunge rusmisbrukere blir ikke gamle. Dødelighets raten er veldig høy, som ved terminalt livstruende sykdom. Det er overdoser, selvmord, organsvikt mm. Mye av rusarbeidet som blir gjort er forgjeves. På ulike måter. Slik jeg ser det. Den sedvanlige, på avvenning, for så å komme tilbake til samme miljø og nettverk av rusmisbrukere, kjenner vi til. En annen ting er å avbryte sin egen behandling, eller å ikke ville gå inn i behandling overhodet. Og tilbakefalls prosenten er høy. Men jeg mener også at problematikken og motviljen mot bruk av tvang fører til at rusmisbrukere faller tilbake til rusen igjen. Når du har vært rusmisbruker i 10 år er du ikke lenger deg selv. Dine handlinger er ikke lenger styrt av vanlige impulser og behov. Vi er mye lyst-orientert. Vi blir tilfredsstilt ved å trives på jobb, ved deltagelse på ulike sosiale arenaer, som sjakklubben, filmklubben, lørdagsgrilliling, hagen, fisketur osv. Og vi har interesser og hobbyer. Og så dyrker vi kjærligheten til kjæresten og familie. Når du er rusmisbruker er det stort sett bare et behov som styrer deg. Et behov som overstyrer og tilsidesetter de vanlige behovene. Vi har ofte argumenter mot tvang fordi vi er opptatt av menneskets frie vilje. Man skal ikke bli tvunget til noe man ikke vil. Men det er nettopp den frie viljen som forsvinner i rusmisbrukerens liv. Den blir tilsidesatt av et behov som overstyrer alt kognitivt og alle følelser. At vi på grunnlag av personhensyn og respekt for menneskets rett til selv å velge hvordan han vil leve, kan ha som konsekvens at vi stille lar mennesker dø. Jeg tenker på hvordan de vil se på vår behandling av rusmisbrukere om 100 år fra nå. For 100 år siden var lobotomien en stor suksess i psykiatrien.  Vi ser hvordan vi tenker på det nå. Problemet er at vi når vi prøver å vurdere hva som er bra og hva som er dårlig i samtiden, så ser vi ikke utover de samfunnsrammene vi lever innenfor. Det ser vi først i tilbakeblikk i fremtiden. Og ang. lobotomien, både psykiatri og rusbehandling følger trender. Det kommer nye behandlingsformer og gamle forsvinner. (For eksempel. Recovery som er populært nå). Men ofte tenker vi at vi står på toppen av samfunnets utvikling, at nå er løsningen endelig. Som sagt, det ser vi først om 100 år. Ikke at dette skal styre oss i vårt arbeide, men vi bør ha det i bakhodet.

Jeg tenker vi bør ta et skritt tilbake og prøve å se hva slags tilstand en rusmisbruker er i. Er en rusmisbruker ansvarlig for sine handlinger? Har en rusmisbruker fri vilje?
Rus sug og rusbehov er en utrolig sterk drivkraft. For å få ruset seg er misbrukeren villig til å gjøre det meste. Stjele det en kommer over, prostitusjon, ta fra venner og familie. Og vold i disse miljøene er hverdags. For å trekke det helt ut, det er vanlig å bruke de siste pengene på rus og heller gå sulten. Mat er en utrolig sterk drivkraft. Det sier seg selv, mat holder deg i live. Så egenviljen til en rusmisbruker er helt tilsidesatt for primærbehovet for å ruse seg. Skal vi behandle misbrukere som helt oppegående og fornuftige mennesker som er i full stand til å gjøre gode valg for eget liv? Å komme ut av et langt rusmisbruk tar gjerne tilsvarende lang tid. Og de fleste rusmisbrukere jeg har vært borti, ønsker seg et rusfritt liv. Her oppstår det ofte en konflikt hos rusmisbrukeren. Det er forskjell på ønske, ville og å klare. Når han møter motbør kommer ofte tanken om at dette klarer jeg ikke.

Om jeg har en løsning på dette? Nei, dessverre. Men jeg syns vi bør ta hele problematikken opp til ny vurdering. Sånn jeg ser det er det flere faser i tilbakeføring til et bedre liv for rusmisbrukeren og hans venner og familie. Det som ofte er et stort problem er å fullføre behandlingskjeden. Avrusing, behandling, ettervern, mm. Om det går galt for rusmisbrukeren i et ledd så er det tilbake til start.

Her er mine tanker om behandling.
1. Fange opp rusmisbrukeren, være sterkt pågående i personens liv, og ikke godta et nei til behandling. Slik jeg ser det så er rusmisbrukeren konstant i fare for å miste livet. Jeg vil gå så langt som å si at langvarig rusmisbruk er livstruende. Når bør en bruke tvang i en eller annen form? 2. Ruskonsulenter, gi håp og motivasjon til avrusing og behandling. 3. Avrusing, bygge videre opp motivasjon til behandling. 4. Behandling, hele tiden motivere til fullføring av behandlingen, tvang i en eller annen form hvis personen vil slutte, evt andre tiltak.
5. Sluttbehandling, lære ny adferd som gir tilfredsstillende stimuli istedenfor rusen, hobby, interesser, nytt sosialt nettverk, jobb, aktivitet, og noe som jeg tror er veldig viktig, få en nærperson. En person til å gråte på skulderen til. En person som misbrukeren heller ikke vil skuffe ved å sprekke. En som kan minne han på at han har tatt et godt valg og støtte opp under følelsen av egenverdi. En venn som inngangsport til nytt sosialt nettverk. 6. Tilbakeføring, full skjerming fra tidligere venner når en flytter tilbake til samme by. Hvis en flytter til ny by, skjerming fra rusmiljøet der. Rusmisbrukere har en evne til å finne andre rusmisbrukere. 7. Videre ruskonsulent og tilbud om terapi, mange har PTSD, angst og andre psykiske lidelser. 8. Flere års oppfølging, til man er ute av faresonen. 9. Hele tiden en koordinator som er med på hele behandlingen og videre ut i hverdagslivet. 10. Tilfredsstillende bolig, med alarmknapp, de har ikke alltid tilgang til telefon (kontantkort), og legge vekt på brannsikkerhet, elektrisk anlegg, ol. Hvis en amfetaminmisbruker sprekker og havner i amfetaminrus, så er faren til stede for at man får den velkjent trangen til å plukke fra hverandre alt som er innen rekkevidde. Ha fokus på trivsel. Å skape en god, rolig atmosfære i leiligheten, og få følelsen av at dette er mitt tilbaketrekkingsrom, der er jeg trygg. Mange sliter med angst, depresjon og paranoia når de er kommet ut av misbruket. Også uterommet er viktig og bør ikke undervurderes. At brukeren har et utested å være på, en plass der han føler seg komfortabel. Dette kan forebygge at brukeren lett trekker for gardinene, låser døren, og blir der i mørket. Finn et utested, om det er rett ut forbi boligen eller noe i nærheten. Oppfordre brukeren til å utfordre seg selv i å takle å være ute i virkeligheten/samfunnet. Eksponering er god metode for mange psykiske lidelser. Mye er på plass allerede, og vi gar rette veien mener jeg.

Rusmisbrukerne går som sagt gjennom en behandlingskjede.
For eksempel avrusning, behandling, ettervern. Hvis misbrukeren ryker ett sted i kjeden, er det mange som er tilbake til start. I stedet for å ta opp hansken så forsvinner personen ut i samfunnet igjen, tilbake til miljøet. Og der blir de ofte værende til neste gang de får mulighet til behandling. Og det kan ta dager og år. Og hvem har ansvaret for denne personen når han kommer tilbake? Og denne personen vil ofte føle nederlag og oppgitthet, noe han har opplevd mange ganger i sitt liv. Trangen til rus økes. Jeg tenker at dette kunne løses gjennom utvidet bruk av koordinator og IP. Når rusmisbrukeren går inn i behandling så følger koordinatoren med. Hvis pasienten faller ut, er det koordinatorens rolle å ta opp hansken og overtale/ presse personen tilbake til behandling. Koordinator spiller og en stor rolle i motivering og i å formidle håp om at vi alle kan feile, men man må ikke gi opp så lett. Projisering og overføring av egenvilje fra behandler til pasient bør styrkes. Psykolog Birgit Valla sa en gang at en undersøkelse viste at pasienter som fikk følelsen av at de selv hadde mye skyld i sin egen bedring også ble bedre på lang sikt.

Når det gjelder de punktene jeg har ført opp, så er det noe jeg tenker bør være gjennomgående i dem alle. Babystepps, tålmodighet, akseptere 2 skritt frem og 1 tilbake. Og hvis man havner ett skritt tilbake, umiddelbart gripe inn for å hindre at brukeren å havner helt tilbake til start. Noe jeg ser som vanskelig med dette å gripe inn, er hvis brukeren sprekker under behandling, kastes ut og tilbake «der han kom fra». Denne metoden med å prøve å skremme/presse misbrukeren fra å ruse seg på institusjonen, mener jeg fører til at mange som kunne klart det blir satt tilbake til start. Det burde være en mekanisme som trer i kraft hvis personen ruser seg under behandling. For eksempel at han tas ut til et midlertidig sted til han kan føres tilbake. For eksempel til ny avrusning. Det er mange som opplever at når de endelig har fått et lite håp, noe å klamre seg til, så de gjør et feilsteg som fører til at de blir kastet tilbake til der de kjempet for å komme vekk fra. Dette er ikke babysteps, 2 frem og 1 tilbake, dette er 2 frem og 2 tilbake. Det er noen som blir fanget opp om de bryter behandlingskjeden, men dessverre ikke ofte nok.

Det som har vekket meg i forhold til dette, var det å gå en vanlig tur i byen.
Under en trapp ligger en rusmisbruker helt i sin egen verden. Han er ikke i stand til å gå. Sitter der med øynene lukket, helt uvitende om hvor han er, eller hva som skjer rundt ham. Skitten, rufsete hår og dårlig kledd. Det ser nesten ut som han er død. Hadde vi gått forbi en person som lå på gaten, iført vanlig tøy og ser ut som en gjennomsnittsborger, helt i sin egen verden, ikke stand til å gå, og uten å se hva som skjer rundt ham. Da hadde vi stoppet. «Er det noe vi kan hjelpe med? Er du syk?» «Ring en ambulanse». Og etterpå slipper han ikke ut av sykehuset før alt er gjort for at han skal bli helt frisk igjen. Og det som kan være et paradoks er at det kan være samme grunn til at de ligger der. Er det bare meg, eller er det noe som er fundamentalt feil i dette bildet? Er vi ikke forbi tiden med spedalske? De spedalske ble også plassert i samfunnets ytterkant. Utstøtt og overlatt til sin egen skjebne. Det er klart vi kan være litt redde i møte med en rusmisbruker, men de er stort sett som oss andre, de har bare en omfattende sykdom, og gjerne dobbelt diagnose, rus og psykiatri.

Når jeg kom ut av misbruket var det ett par ting jeg la spesielt merke til. Jeg oppdaget verden på ny. Så gøy det var med fisketur, å gå på kino, å spise på restaurant, å snakke med familien igjen. Jeg fikk med en gang en nær venn å snakke med, noe som betød mye. Plutselig kunne jeg snakke om de følsomme tingene og også de vanlige tingene. Jeg slapp å lyge til alle om meg selv. Jeg fikk mere penger å bruke på de nevnte interessene jeg nå fikk. Det var som å komme ut av en tåke som i hele min rus-tid lå klamt rundt meg og dempet alt her i verden. I denne perioden var jeg ikke i verden. Jeg stod på utsiden av den. Jeg kan oppsummere det å være tung rusmisbruker med noen ord. Det er et helvete. Det er Dantes inferno. Livet handler bare om en ting. Alt du hadde i livet mister du. Og du mister også deg selv etterhvert. Du er fanget i et bur du ikke ser. Misbruket er altomfattende. Det påvirker og ødelegger alt i livet ditt. Det eneste du sitter igjen med er et stort hull der det før var et menneske. Når du er i rusen er ingenting verken vondt eller godt lenger. Man tar ikke tunge rusmidler for å ha det gøy, men for å glemme, og for å få en stund fri fra den indre smerten.  Du er i en tilstand av bare å være. Og det du er, er å være lengst ned på samfunnets stige. Og selvfølelsen din er også der nede, sammen med en kropp som visner for hver dag. Jeg ser nå at jeg kunne ønske at systemet tok tak i meg for lenge siden, plasserte meg i Jotunheimen, og messet inn i mitt hode at det fins et bedre liv enn det jeg da hadde. 

Jeg tenker at det er viktig å få plantet ideen om at rusmisbrukere er som andre som er syke, de har bare en sykdom som har stor innvirkning på egen adferd og på de rundt personen, familie ol.
Det er også underlagt mye tabu i samfunn og familie. En annen ting er at det er mye kriminalitet, utagerende adferd, løgn mm. Men dette er en del av sykdomsbildet. Jeg tror derfor så forsvinner de inn i skyggene. Det mest typiske ved samfunnets holdninger til dette er når man rydder plata, Jernbanetorget og Nygårds parken.  Det er forståelig at dette skjer, det er en utfordring å ha mennesker som er tungt rusa midt i byen. Men når vi vedtar å flytte dem må vi samtidig ha en plan for hvilke konsekvenser det får, og hva som må innføres av tiltak for at en slik løsning er fornuftig.

 Et paradoks er at om du gjør noe galt i psykose så slipper du unna, men om du gjør det i amfetaminrus så er du tilregnelig. Jeg har selv brukt Meta amfetamin, jeg tenker etterpå at de handlingene jeg gjorde da var hinsides all kontroll og fornuft. Du blir ekstrem impulsiv, ofte aggressiv, får kognitivt en logikk som er basert på enkle følelser og instinkter. Man gjør handlinger som en aldri ville gjort om man ikke var påvirket. Jeg tenker på alle de tingene jeg gjorde som var fullstendig absurd. I hvilken grad er dette å regne som noe som er et resultat av min personlighet?

 Om å være kaptein på skuta.

Når du kommer ut av 15 års misbruk, så er det mye du plutselig skal forholde deg til.

Du skal ta ansvaret for eget liv. Det er bo trening, IP, fritid som du ikke vet hvordan du skal bruke mm. Jeg mener at pasienten bør slippe en del av dette det første året. Et vanlig liv består av mange ting. Dette kan fort bli overveldende. Jeg mener koordinator burde ha styringen frem til ting stabiliserer seg. Å plutselig komme ut i hverdagen, med alt det som må læres på nytt kan bli for mye. Angst, depresjon og paranoia er også vanlig. Pasienten må ha mulighet til å gjøre sine valg, men koordinator bør ha en rolle som retningsgiver og Coach hele veien i behandlingsforløpet. Mener jeg.

Et liv er mer en bo trening og hverdagslige ting. Man skal takle at mye av livet har forsvunnet. Gjenopprette forhold til familie, ha en meningsfull hverdag, interesser, hobbyer, og alle de ting en ikke har opplevd på 15 år, restaurant, kino, fisketur, bål i skauen, en liten hage, kose seg på lørdagskvelden mm. Dette er mer i tråd med ett gjennomsnitts liv. Det er dette som skal erstatte rusen. Å snu livet om og bli en såkalt besteborger er ofte vanskelig alene. Og i og med at det kan føles overveldende så er sjansen til tilbakefall fremdeles der.

Jeg tror at om 50-100 år så vil vi se tilbake på vår behandling av rusmisbrukere som barbarisk, for å ta litt hardt i. At vi går rund i samfunnet mens folk, bokstavelig talt, dør i gatene. Dette har ikke noe med helsevesenet å gjøre. De vet hvor galt det er. Det er samfunnet som ikke reagerer. Deres forhold til dette er å gå over på den andre siden av gaten når en rusmisbruker ligger i veien. Det er de som reagerer. Problemet for folk flest er at det er en ekkel situasjon, noe som er forståelig. Men istedenfor å godta at det er en ekkel situasjon, bør vi spør oss selv om vi kan fortsette å ha det slik. En rusmisbruker har ikke noe å gjøre, nesten bevistløs, på et gatehjørne. Vi kan ikke la syke mennesker ligge på gatene eller rave omkring i byene i en tilstand av å være skitten, underernært og sterkt ruset. Det grenser mot å klassifiseres som en dødelig sykdom. Hadde det vært et virus som fikk folk til å være i den tilstanden, å gå rundt i byene som zombier, da hadde vi, tror jeg, sett annerledes på det.

Men, som ofte i helsevesenet, ressurser som økonomi og ansettelser er en konstant utfordring.

Jeg tror grunnen til at vi tillater dette går på samfunnets holdninger.

Hadde man hatt lignende forhold i somatikken hadde man grepet inn tidligere tror jeg. Om folk med kreft hadde gått rundt i samfunnet og nektet behandling, hadde vi nok tatt problematikken mer alvorlig. Det en holdning som går på at vi gir litt for lett opp, de er kommet i gruppen av helbredelige i samfunnet. «Hvis de ikke vil selv så nytter det ikke.» At en person har fri vilje etter 15 års rusmisbruk tror jeg ikke på. Og hvorfor skal tvang være enten eller? Kan vi kanskje tenke nytt, og få til en slags «myk» tvang. Jeg har ikke en løsning, men ønsker at tema blir analysert bedre. Slik situasjonen er nå så er det å være tung rusmisbruker en sykdom med veldig høy dødelighet. Det å være misbruker, tenker jeg selv, må regnes som en av verdens verste sykdommer. Du mister alt, familie, venner, økonomi, husvære, og hver dag er en kamp for neste bedøvelse av følelser og problemer. Og tilslutt mister du deg selv, inkludert den frie viljen og kreftene til å klare å bli fri fra helvetet. Skal vi stå på sidelinjen og vente til de er «klare»? Og så la dem dø i stillhet mens vi henviser til at de må selv få bestemme?

 All honnør til dere som jobber på rusfeltet, også deg Bent Høye. 

Jeg er en av de dere klarte å redde. Det var en lang prosess, og det var 2 skritt frem og 1 tilbake lenge. Men jeg fikk livet tilbake, og nå er mitt syn blitt slik at når jeg ser en rusmisbruker så tenker jeg på hvor forferdelig det er. Jeg har noen psykiske lidelser enda, men sammenlignet med å være rusmisbruker er dette barnemat. Rusmisbrukere er fremdeles samfunnets pariakaste, og et tabu i mange familier og i samfunnet.

Nå til slutt må jeg si dette. Det Norske helsevesen fungerer veldig bra.
Vi har inntrykk av at alt er galt med det, gjennom de negative historiene i media. Dette er enkelt saker. Hadde det ikke vært så bra hadde mennesker med utfordringer hatt et enda vanskeligere liv.
Vi har tross alt ett av verdens beste helsesystemer. Dere gjør en daglig jobb, en jobb som kan være utfordrende. Og dere hjelper en gruppe som det noen ganger kan være vanskelig å forholde seg til. Rusmisbrukere er ofte drevet av impulser og ting skjer fort og uventet. Aggresjon kan også være vanskelig å forholde seg til. Dere i rusomsorgen gjør en utrolig bra jobb. Dere gir håp til de som er uten håp. Det vi må se nærmere på er holdninger og føringer i det store og hele. Etikk er sentralt.

Jeg ser at dere satser stort på psykiatri og rus fremover.
Det er jeg veldig glad for. Det gir nytt håp for mange mennesker. Og for å si det med ett ord jeg liker godt. Vi har ett godt fungerende helsesektor, sett i det hele og store, og også hvis vi sammenligner oss med andre land. Det vi har, er «forbedrings potensiale».

Lykke til på veien videre Bent Høie!