Du er en NAV saksbehandler og har en bruker foran deg. Hva er viktig i denne situasjonen. Det som er viktig, mener jeg, er å komme bak fasaden. Den brukeren du skal hjelpe, hva er det han egentlig ønsker seg? Brukeren har lett for å si de tingene han tror er riktig i forhold til hva du som hjelper forventer. Han tenker kanskje først og fremst, hva han må gjøre for å få økonomisk og sosial støtte, slik han vil ha det det. Han fokuserer dermed på sin egen adferd for å få hjelp, istedenfor å stille disse kravene til saksbehandleren. Brukeren har også krav på brukermedvirkning. Dette betyr at han skal kunne påvirke vedtakene som blir gitt til ham. Dette opplyses det ikke alltid om og blir ofte forbigått.

Som hjelper tenker du gjerne at du vil ha personen inn i ett tiltak for tilbakeføring til en aktivitet eller til arbeidslivet. Og du som hjelper tenker at får du personen i et tiltak, så er mange av problemene løst. Men for mange er det ikke så enkelt. Ta for eksempel en person med sterk sosialangst. Hvordan skal du tilbakeføre denne personen? Du kan ikke bare be han møte opp mandag kl 0900. Han kommer ikke, han klarer ikke, han sitter innestengt hjemme, og det å gå ut er for ham er en enorm utfordring. Det samme gjelder for rusmisbrukere. Hvis du er 18 år og jevnlig røyker cannabis gjennom dagen, så vil det og måtte møte opp på ett tiltak, og det å bli fri fra sitt rusmisbruk samtidig, være en stor utfordring. Rusen gjør også til at en blir passiv og velger å bli hjemme og ruse seg. Det noen av ungdommene velger å gjøre da, i og med at de ikke lenger er inne i NAV systemet, er å skaffe penger på andre måter. Og er du rusmisbruker er veien til å bli langer, for å tjene penger til eget forbruk, og til husleia, kort.

Begge disse tilstandene, rus eller psykiatri, gir høye terskler for å kunne tilbakeføres til samfunnet. En må tenke på at det svakeste leddet i befolkningen er det svakeste leddet. Det er her de største tiltakene må settes inn. Mange som går på NAV er målbevisste, og har egne ressurser de setter inn. Som å søke på jobber. Men tilhører du en svak gruppe blir din stemme i systemet svakere. Det var noen som sa at i forhold til NAV må du være frisk for å være syk.

Forholdet mellom bruker og hjelper bør være basert på likeverd og maktutjevning. Er dette mulig? Hva er det som skjer i virkeligheten i dette forholdet? Forholdet er ikke en tilstand der det gis og tas begge veier. Forholdet er basert på noen, brukeren, som trenger noe, og hjelperen, som gir noe. Hjelperen kan forlange ting av brukeren, for eksempel pålagt oppmøte for å få dagpenger, mens brukeren ikke har noe særskilt han kan bruke som pressmiddel for å få gjennom sine ønsker.

De du møter i mottaket på NAV har gjerne litt forskjellig utgangspunkt og innstilling. Men det skal ikke være slik at hjelpen du får avhenger av hvem du har som saksbehandler. I et slikt system skal det tilstrebes likebehandling. Alle saksbehandlere burde ha smilekurs. De burde ha en form for opplæring i dette med å behandle ulike mennesketyper. Av flere grunner. Mange som kommer til NAV har til dels store problemer, det kan være psykiatri, rus eller andre ting. For dem er terskelen høy. Er de da uheldige med hvem de får som saksbehandler, kan dette forverre tilstanden deres. De kan få økt angst, og terskelen for å komme igjen, blir høyere. 

Ta en gitt situasjon. Du møter opp på NAV. Din situasjon er at du har vært passiv sosialhjelps mottager i lengre tid. Mange er ungdommer som for første gang møter yrkeslivet. Burde ikke dette være et positivt møte? Og burde de ikke selv være med å påvirke hvor de skal være? I dag sies det alt for lett at du må stille hver dag, ellers får du ikke stønad. Bare du kommer i jobb eller tiltak, så løser alt seg. Er det så enkelt? 

Det økonomiske aspektet. Jeg erfarer ofte at NAV kan være upresise med utbetalinger til de som er i ett NAV program. Dette gir mye frustrasjon. Vi kan jo selv tenke oss hvordan det ville være om lønna aldri kom til tiden. Husleien skal betales, mat må i hus, strømregningen, osv. Selv om du er i et NAV program så har du forpliktelser som alle andre i samfunnet. Lange behandlingstider gir også økonomiske problemer. Pengene som aldri kommer. Økonomi er et viktig punkt som bør bli ordnet opp i så hurtig som mulig fra NAV sin side. En ting er hjelp på det mentale plan. Men penger er noe vi alle må ha uansett. Ofte må NAV gi nødhjelp. Du får da en matpose, slik at du har mat frem til vedtaket er fattet. Dette kan føles nedverdigende for mange. Og husleien står der fremdeles. Det er viktig at det fysiske ordnes hurtigst mulig. Økonomi kan lett føre med seg mange bekymringer. Etterpå kan en ta fatt på det psykiske.

Jeg tror også det er viktig at første møte er litt uformelt. Starte med små, positive, steg. Dette øker sjansen for at brukeren vil komme tilbake, og kanskje få bedre fremtidsutsikter.