Hjelpeapparatet sitt ry og tunge rusmisbrukere

 

Det blir litt feil å si at helsesystemet og velferds Norge ikke fungerer. Det blir fort fokus på enkelt tilfeller der personer syns systemet har sviktet. Det er de med negative erfaringer som skriker høyest og kommer frem i media. «Solskinns» historiene mangler. Vi lever i et av verdens best fungerende velferds stater. Det fungerer stort sett godt over hele linjen, men det er utfordringer der også, som ellers i samfunnet. For å si det med en politikerstemme: «Fungerer godt, men har forbedringspotensial». Faller vi, blir vi stort sett fanget opp. Og  egeninnsats må også til når vi skal reise oss igjen. 

 

Hjelpeaparatet er avgjørende. Å bli veiledet tilbake til livet og å få følelsen  at en kan se mot fremtiden, og denne gangen på en positiv  måte. Mange er vanskelige å hjelpe, og mange har mistet  viljen, og noen har mistet seg selv helt. Det handler mye om at det er begynnelsen på  å få håp. Hjelpeapparatet gir håp,  og det er noe av det viktigste man kan få til å begynne med tenker jeg. I neste omgang handler det om å begynne å motivere seg. Motivasjon til å handle. I arbeid med rus tror jeg  dette er de viktigste oppgavene, å gi  håp, og å motivere. Etterhvert tror jeg også det er viktig å komme ut i et tiltak, arbeidstrening eller en annen aktivitet sammen med andre menesker. Å sosialisere seg. Det er ikke nødvendigvis jobben en gjør som er det viktigste, selv om dette selvsagt gir følelsen av å være til nytte, mestring og gir selvtillitt. Men å ta en kaffi og røyk sammen med arbeidskollegaene, det å være i en normal sosial setting. Å  snakke om de hverdagslige ting, eller utveksle livserfaringer, er også en viktig ting på veien tilbake til et normalt liv. 

Jeg kan oppsummere det å være tung rusmisbruker med noen få ord. Det er et helvete. Det er Dantes inferno. Livet handler bare om en ting. Rus. Alt  du hadde i livet mister du. Og du mister også deg selv etterhvert. Du er fanget  i et bur du ikke ser. Misbruket er altomfattende. Det påvirker og ødelegger alt i  livet ditt. Det eneste du sitter igjen med er et stort hull der det før var et menneske.

Når du er i rusen er ingenting hverken vondt eller godt lenger. Man tar  ikke tunge rusmidler for å ha det gøy og gå på party, men for å glemme, og for å få en stund  fri fra den indre smerten. Du er i en tilstand av å bare være. Og det du er, er å  være lengst ned på samfunnets stige. Og selvfølelsen din er også der nede,  sammen med en kropp som visner for hver dag.

 

Dobbelt diagnose, rus og psykiatri, det er ikke bare noe som går ut over kroppen, det tar også selvverdet fra deg. Og vi vet alle hvor på samfunnets stige de tunge rusmissbrukerne står. Nederst. 

Og veien tilbake opp noen steg, det er noe som er ekstremt krevende, og de som klarer det bør virkelig anerkjennes for det. Det er som å heale seg selv fra kreft, med hjelp av støttende hender, forhåpentligvis. 

Image Item
Image Item
Image Item
Image Item
Image Item