Med det mener jeg at mens du er på jobb, så må du du kunne  tåle en del emosjonelle og psykiske utfordringer som ikke er i  andre yrker. Som bilmekaniker trenger du ikke ha følelser for  bilen. Men som helsefag arbeider vil du nesten automatisk oppleve at ditt eget følelses liv blir påvirket. Å ha et helt «profesjonelt» forhold til brukeren tror jeg er vanskelig. Vi mennesker ser  gjerne på oss selv som fornuftsstyrte. Sannheten er nok nærmere  at vi er følelses styrte. For da å ha ett forhold til noen i en vanskelig situasjon, uten å bli emosjonelt påvirket, tror jeg vil føre til et  kjølig behandlings situasjon. Det er ikke dermed sagt at man skal  la seg sluke helt. Litt distanse kanskje, men jeg tror det er veldig  viktig å gi brukeren følelsen av at man genuint bryr seg.